En jaktfortelling

Bevertenner er skarpeSolen er kommet tilbake og det er igjen mulig å drive fornuftig jakt på bever. Lange vintermåneder med jaktblader som eneste måte for å tilfredsstille jaktbehovet er endelig over og det blir mange turer ut i terrenget denne våren. Først for å rekognosere - finne beverens tilholdssteder og senere på jakt.

Bli med Sindre Wrangell på beverjakt til Finnskogen og Gjesåsen

Jeg var på Finnskogen flere ganger i fjor også, men da uten resultat – beveren snek seg unna hver gang. Kanskje var det min uerfarenhet eller så var det kanskje bare uflaks. Selv om jeg velger å tro det siste, men har jeg bestemt meg for å gjøre jobben litt lettere i år. Jakten skulle foregå på forskjellige steder i tilknytning til innmark. Beveren på disse stedene er ikke like var for lyd og lukt som de som lever langt inne i Finnskogen. Med sikre observasjoner fra min lokale guide Ole Ivar Pedersen lå alt til rette for vårens vakreste eventyr.

Turen fra Oslo til Gjesåsen tar bare 1 ½ time. Godt er det for med 2 barn i bleiealder er det ikke lett å få helgefri. Det blir derfor til at jeg kjører fra Oslo i 03 tiden lørdag morgen slik at jeg er klar på post før solen går opp. Med termos full av kaffe og lite trafikk går heldigvis turen greit.

Nærkontakt med bever

I bilen går tankene tilbake til en sommerdag i 1990. Etter en bytur i Arendal er vi på vei tilbake til hytta i Grimstad. Plutselig står det en bever midt i veien og sjåføren klarer akkurat å stoppe i tide. Lettere påseilet går jeg ut for å ta beveren i nærmere øyesyn og får tatt noen fine bilder. Beveren er helt paralysert av blits og billys så jeg tar sjansen på å klappe den på hodet. Ikke en god ide – at en så klumpete gnager kunne være så rask? Han sitter på benet mitt før jeg rekker å hoppe unna og beveren setter tennene i leggen.

Resultatet er heldigvis ikke så ille som en skulle tro – beverens tenner er sylskarpe, men ikke egnet til å bite rundt en legg og han får derfor bare skrapt opp et lite kjøttsår. Uansett har jeg siden da ventet på muligheten til å skyte en bever – kanskje årets sesong skal gi meg muligheten?

RekognoseringKikkerten er viktig

Den første turen opp til Gjesåsen ble bomtur. Sannsynligvis hadde jeg skremt beveren i det jeg gikk ut i terrenget om morgenen. Det er utrolig vanskelig å gå på gress når det er dekket av rim og er stivfrossent. Selv med et tempo på 5-6 skritt i minuttet knaker det i gresset og snørester her og der gjør det ikke lettere. Heldigvis har jeg planlagt flere turer hit og dette var uansett bare en rekognoseringstur – rifla er fortsatt i dvale hjemme i våpenskapet.

Det blir flere turer denne våren og flere ganger får jeg beveren inn på bare noen meters hold. Flotte dyr det er vanskelig å overliste. Jeg føler meg utrolig privilegert som kan sitte på elvebredden og nyte våren på denne måten. Solen som kommer opp, frostrøyken, fuglesangen og bever på nært hold. Neste gang skal jeg ta med meg rifla – nå er jeg klar.

JaktenMorgensol og resultatet

Forventningene er høye nå. Jeg har overlistet beveren flere ganger denne våren og kjenner meg selvsikker. I dag skal jeg flå bever for første gang.

Verste vindforholdene en kan tenke seg – neste ikke vind. Det er et lite sig nord-vest og jeg bestemmer meg for å gå på sørsiden av lilleåa. Det har ikke gått mer enn 20 minutter før vinden snur – plutselig oppdager jeg at det siger fra sør-vest. Hvor lenge har vinden hatt den retningen? Sannsynligvis er jeg allerede oppdaget, men jeg gjør et forsøk på å flytte meg. Pokker! Etter hvert som solen kommer opp blir vinden mer og mer uforutsigbar. Det er bare å pakke sammen og komme seg tilbake til hytta.

Samme kveld drar jeg til storeåa og er ekstra tidlig ute – Det er en god stund til jeg forventer at beveren kommer ut. Jeg bruker tiden på å liste meg opp og ned langs elva – Det øker sjansene for å få sett bever, men også for at beveren skal oppdage meg. Heldigvis er det et skogbelte mellom meg og elva og jeg er 2-4 meter høyere enn elvebredden. Det er ingen blader på trærne ennå så jeg har ganske god oversikt. Det blir noen turer opp og ned og jeg mister nesten tålmodigheten – neste alle gangene jeg har sett bever har det vært på morgenen og all erfaring tilsier at kveldsjakt er mindre vellykket – beveren kommer ut for sent.

Beveren kommer like plutselig som alltid - det er ikke mulig å høre at den kommer sigene oppover elva. I den dunkle belysningen er det bare bølgene på vannet avslører at den er på vei. Hjertet begynner å hamre i brystet og jeg løfter rifla opp på skytestokken. ”bare vinden er på min side nå – skudd i vannet? – nei han kommer for fort og et skudd på bever i vannet har jeg bestemt meg for kun å gjøre i spesielle tilfeller – grunt vann og beveren må se rett mot meg slik at en evt bom på hjernen går inn i ryggraden bak.”

Beveren kommerSuksessen er avhengig av at en kan gå stille

Etter noen runder ute i elva bestemmer beveren seg for at det er trygt. Da har han allerede slått med halen et par ganger, men ikke forsvunnet for godt. Lurer på hvorfor han gjør det – om han har været meg burde han ha stukket for godt og ikke bare slått med halen. Kanskje han bare testet meg – lurte på hva jeg var og sjekket om slagene fikk meg til å avsløre meg. Misstanken forsvinner uansett og han kryper opp på bredden på den andre siden av åa og setter seg til å gnage. Snu deg… kom igjen… Men han sitter med ryggen mot meg. Valgets kval – et godt skudd i ryggen med 30.06 vil knuse ryggrad og gå videre inn i hjerte og lunger, men det er risikabelt. Sekundene går. Jeg ligger stødig med anlegg og med hold på 50 meter bestemmer jeg meg for å la skuddet gå.

Beveren viser skuddtegn, men klarer å komme seg ut i vannet der den raskt synker. Jeg kaster meg rundt og løper ned til brua for å komme over til skuddplassen. Et knip av dårlig samvittighet – var det riktig å skyte den i den posisjonen? Pulsen er høy når jeg kommer frem til skuddplassen. Mørket kommer fort og i den lave solen klarer jeg ikke å se beveren under vann. Det eneste jeg ser er strømvirvler i en flomstor elv.

Helvete – jeg får en tung stein i magen. Jeg skulle ha holdt skuddet tilbake, ble for ivrig. Men jeg er helt sikker på at den sank helt inne ved land. Jeg må ikke gi opp – jeg skylder i det minste beveren å lete grundig – gjøre mitt beste for at beveren ikke måtte bøte med livet til ingen nytte.

Vannet holder ikke mange gradene så en stokk får gjøre nytten i første omgang. Om jeg ikke finner noe med den får jeg dra og hente et mer egnet redskap – en jernrake eller noe. Sokner med stokken og drar opp røtter og gamle kvister. Der kommer det en tynn stripe med bobler – kan det være luft i pelsen som slippes løs når jeg dytter på den? Jeg går litt uti og ser ned på en lys skygge. Kan det være beveren? Jo da – etter noen forsøk med lykkes jeg å få pirket den oppover og får den inn på land.

En fin bever – nå blir det kanskje en lue til far?

Les også mer om fakta om bever

Background
Se trailerVårens vakreste eventyr - Bli med på beverjakt
 
 TIPS: Villreinjakt
 
"...Jaktglede er i Skjåk og Rendalen på villreinjakt. Vi har flere fellingstillatelser på storbukk og tiden er knapp..."
 
Les historien eller få tips
Se også trailer fra filmen
 
Se trailer