Reinsdyrjakt i Skjåk og Rendalen

Sindre og Vegard i SkjåkReinsdyrjakt er årets store begivenhet og i år har vi vært heldige. Vi har flere kort i Skjåk, Rendalen og på Knutshø. Alt tegner til å bli en opplevelse av de store når vi den 19. august kjører oppover til Skjåk.

Skjåk - langt fra folk

I år skal vi jakte langt fra folk og forhåpentligvis finne noen store bukker vi kan jakte på i fred og ro. Den første dagen er målet Dørkampen. På 1830 meter ligger en liten steinhytte som vi kan bo i og derfra ser vi over store områder. Sikre observasjoner forteller om 2 mindre bukkeflokker i område og forventningene er høye når vi går innover de steinete fjellene i Skjåk.

Endelig når vi Dørkampen og vår kameramann Aleksander Lyngaas har fått smake litt på de fysiske utfordringene reinsdyrjakt innebærer. Tunge sekker med flere dagsrasjoner i tillegg til kamerautstyr og batterier for flere dager setter sine spor i lår og skuldre.

Snart storbukk?Reinsdyrjakt speiding

Jeg får knapt sove og jeg kjenner pulsen som stiger hver gang jeg tenker på hvordan det blir å ha en skikkelig storbukk i kikkerten. Så fort det er dagslys er vi ute for å speide. Det er vanskelig. Avstandene er enorme og her oppe ser vi ’hele’ Norge.

Hvordan skal vi få øye på 2 reinsdyr i dette enorme området? Sektor for sektor blir gjennomsøkt nøye, kun avbrutt av noen korte pauser i steinhytta for å få varmen i kroppen. Reinsdyra er der ute et sted, det må jo bare være et tidsspørsmål før vi får øye på dem?

Skjåk viser at reinsdyrjakt kan være utfordrende og at det noen ganger kan gå flere dager før en får reinsdyr i kikkerten. Allikevel endre turen godt med 3 fellinger, og det er bare å komme seg videre til Rendalen.

… et lite hopp for ikke å røpe hele utfallet …

Reinsdyrjakt i ny form - Rendalen

Nok en solskinnsdag og Rendalen viser seg fra sin vakreste side. Sølen tindrer i det fjerne når vi parkerer bilen og går innover på nyfrosne myrer. Vegard har jaktkort for storbukk og jeg har et kalvekort. Alt tegner til en flott reinsdyrjakt i fjellet.

Vi går ikke langt før vi får litt action – på det første høydedraget er det felt 2 simer og det er masse jegere rundt oss. Flokken har trukket litt nedover i terrenget og befinner seg i et lite skogbelte. Vi hører masse bråk fra radioen og skudd fra skogen. Skal vi gå på flokken? Nei – dette er ikke den jakten vi er ute etter. Masse jegere ender som oftest i kaos, farlige situasjoner og loddtrekkning om hvem som kommer i posisjon. I stede for å dra etter flokken bestemmer vi oss for å gå i motsatt regning av alle andre. Mindre sjanse for reinsdyr, men en betraktelig større sjanse for å få en fin opplevelse på denne reinsdyrjakten.

Nytt landskapReinsdyrjakt pause

Vi trekker over en bred myr og undres over hvor forskjellig dette terrenget er fra Skjåk. Det er reinsdyrspor over alt og vi går delvis i skog og delvis i myrterreng. Nesten ikke en stein å se – i alle fall ikke her nede. I kjent stil peiler vi oss inn på den største toppen i området og kommer opp oss de beskjedne 100 høydemeterne. Etter over en uke i Skjåk-ura er det deilig å gå i det flate Rendalen.

Vi bruker en times tid på å rolig bevege oss bortover kammen og speider etter reinsdyr. Sola er varm nå og det er behagelig i gå. Hadde vi bare tatt med oss mer vann – her i Rendalen er det ikke like mange små bekker og jeg har svettet ut mye på veien hit. Vi setter oss ned på en fin steinhylle for å ta lunch og bruker tiden til kikkerttitting.

Reinsdyrflokken

Vegard ser den først, langt borte på den andre siden av dalen er en flokk reinsdyr. Like høyt som oss, men skal vi dit må vi først ned i dalen og over myra. Hmm. Vi bruker sikkert 10 minutter på å bestemme oss. ”Det er sikkert andre jegere som er nærmere flokken enn oss og går vi ned mister vi den av syne. Det vil ta oss minst 30 minutter å komme bort dit.” Men ingenting skjer – flokken er i ro og det ser ut til at flere dyr legger seg ned. Er det mulig at ingen andre jegere stiller på den der borte? Vi løper nedover skråningen, men vi har allerede gått langt og bena er trege. Midt på myra smeller det bare 50 meter foran oss – en flokk kommer løpende forbi. Vi kaster oss rundt, men er ikke raske nok. I kampens hete glemmer vi en av reinsdyrjaktens grunnprinsipper – det er sjeldent lurt å følge etter en skremt flokk på trekk mot vinden.

Vi kaster oss etter og gang på gang ser vi de hvite rumpene noen hundre meter foran oss, men selvfølgelig må vi til slutt gi opp - så slitne, så utrolig slitne. Vi kommer på vårt opprinnelige mål – flokken på toppen. Vi trekker mot den, men når vi kommer halvveis opp mot toppen trekker flokken ned i en annen retning. Pokker! Hadde vi bare holdt oss til den opprinnelige planen…

SkuddetReinsdyrjakt storbukk

Vi bruker de siste kreftene på å trekke opp over skogbeltet, får på oss litt varme klær og sovner i lyngen. Vegard sovner i hvert fall. Jeg ligger og dupper av og ergrer meg over vår mangel på jaktlykke. Jeg er også så svett at jeg fort blir småkald. Plutselig ser jeg to reinsdyrbukker som rolig beiter bare 50 meter fra oss.

”Psst – vegard”… Ingen respons. ”PSST VEGARD!” Han våkner, men tror meg ikke når jeg peker febrilsk nedover i terrenget. Til slutt kommer han seg opp og får sneket seg i posisjon. Vegetasjon hindrer skudd først, men så kommer den minste av bukkene fri og Vegard lar skuddet gå.

En flott dag på reinsdyrjakt og nok en rein skal hjem i fryseren.